Livet på undersiden – seksualmoral og fattigdom for et par århundrer siden

Christiania tukthus, åpnet i 1741. Foto Olaf Martin Peder Væring ca. 1910.

Hans Bjørnsen (1772 – 1830) stikker seg ut i kildene før 1800. Før han giftet seg i 1797, hadde han rukket å få fem barn med tre ulike kvinner. Han fikk ytterligere sju barn i løpet av to ekteskap. En skulle tro at han ble hele bygdas forfar, men slik gikk det ikke. Hans liv viser en av de virkelig store samfunnsutjevnende kreftene i arbeid – etter beinhard malthusiansk logikk døde det ene barnet etter det andre før det nådde voksen alder.

Hans var nest yngst av seks barn på husmannsplassen Femmen under Gjulem. Først tjue år gammel stod han til konfirmasjon, kristendomskunnskapen forsømt. Allerede 18 år gammel hadde Hans satt barn på den tolv år eldre tjenestejenta Jøran Andersdatter (1760 – 1818) på en plass under nabogården Kåen. Tre barn fikk de to før han giftet seg på annen kant. Bare ett levde opp, og var hos Jøran i husrommet hun senere fikk på Gudim. Jøran fikk noen år senere, 39 år gammel, et barn med den 18 år gamle odelsgutten på Strekerud. Barnet ble først tatt inn av en husmannsfamilie på Strekerud, og kom senere i oppfostring rundt om i bygda. Jøran levde av å tigge og det hun kunne lage med hendene. Uten andre virkemidler var kroppen hennes eneste redskap – hun levde og døde på bygdas nåde.

Hans var knapt 20 år da han fikk et dødfødt barn med tjenestejenta Anne Eliasdatter (1765 – etter 1824) på plassen Gordalen under Sæves. Det var ikke den første unggutten Inger hadde fått barn med, og et par år senere giftet hun seg i 1794 med 21 år gamle Jens Kristensen (1773 – ca 1820) som lå an til å overta Korumplass. Her ser vi ei jente i omtrent samme situasjon som Jøran bruke de samme virkemidlene, men med mer hell.

For Hans Bjørnsen fikk affæren en bismak. Sist det hadde blitt barn hadde han rømt sognet og oppholdt seg en tid i Skiptvedt. Denne gangen ble han dømt og sendt til Christiania tukthus. Til tross for den enorme dødeligheten ved tukthuset returnerte Hans etter et par år, innrullert i det nasjonale infanterikompaniet til kaptein Sommerschild på Sjøtorp. Militærmakten hadde et konstant nærvær i byga i den gjennommilitariserte Oldenburgerstaten.

3 SommerschildVel tilbake fikk soldaten i 1796 to barn, ett med nevnte Jøran og ett med fjorten år eldre Berte Johannesdatter (1758 – 1809). Også Berte hadde fått et barn med en ung jeger noen år tidligere. Jegeren hadde samtidig fått barn med ei tjenestejente på Gjulem og giftet seg med henne et par uker før Berte nedkom.

I 1797 giftet Hans og Berte seg med kompaniets tillatelse. Hans bodde hos foreldrene på Femmen under Gjulem mens Berte bodde på søndre Lien. Året etter var de på Kåterudplass, før de i 1800 finnes på Haugerplass og i 1801 på en plass med jord under Kåen. De bodde til leie på Hauger i 1805, og i 1809 døde Berte på Flatstadplass. Barna ble satt bort, Hans giftet seg på nytt med Ingeborg Olsdatter og flyttingen fortsatte. De var på Dal i 1810, Holøsplass i 1812 og i 1816 hadde de endelig slått seg til ro på en husmannsplass under Stemme.

Det er nærmest ugjørlig å fastslå hva slags livsforventninger Hans og kvinnene i hans liv hadde. Det skjedde en fundamental endring i arbeidsfolkenes livsutsikter etter hvert som Napoleonskrigene skred fram med økonomisk depresjon i kjølvannet. Det blir for enkelt å framstille dette kun som et samfunn i moralsk oppløsning, der unge menn med plass i sikte utnyttet kvinner desperate etter å komme seg vekk fra underlegne stillinger som tjenestejenter eller seksuelt erfarne kvinner utnyttet uerfarne unge menn. Det vi skimter her er et spill med både kvinner og menn som spillere, og med sine egne kropper som innsats.

Spillet hadde endret seg siden begynnelsen av 1700-tallet, da usikre framtidsutsikter i større grad gjorde at unge lot være å etablere seg i det hele tatt. I stedet hadde de blitt gående i tjeneste hos søsken eller andre.

Nå var en ny sosial klasse etablert, og med den fulgte sosiale normer som stod stikk i strid med den etablerte bondestanden. Unge vordende par tok sjansen på å få barn og stille bondesamfunnet overfor presset om å la dem få etablere seg basert på sine evner alene, eller ellers ligge samfunnet til byrde. Det er sosiale normer som ligner mer på våre egne enn det bondesamfunnet vi føler tilknytning til, men koblet til en desperasjon som er oss fullstendig fremmed.

Advertisements
Categories: Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Innleggsnavigasjon

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.

%d bloggers like this: