Visste du at det har vært gravhauger på Gudim?

korsbeslag

Korsbeslaget på Gudim i insulær (av insulae: ‘øy’) stil. Høyre og venstre arm har geometriske ornamenter hentet fra keltisk stil, mens øvre og nedre har dyreornamenter fra angelsaksisk stil.

Det lå tidligere to større gravfelt på Gudim. Begge er fjernet, sannsynligvis i siste halvdel av 1800-tallet. Gravhaugene hadde vært ukjente for oss om det ikke hadde vært for den unge hobbyarkeologen og jusstudenten Anders Lorange (1847-88). I siste halvdel av 1860-årene turnerte han det østlige Norge. I løpet av sommeren 1868 alene rakk han å få endevendt hele 125 gravhauger i sin jakt på oldsaker og jernalderens kulturhistorie. Loranges arbeid fant sted før det kom på plass et skikkelig vern av eldre kulturminner, og samtidig som det ene gravfeltet etter det andre ble kjørt ut av gårdbrukerne som ledd i det som har blitt kalt Det store hamskiftet i jordbruket.

Lorange var innom Gudim på sin ferd, og her lot han fortelle at det sommeren 1868 var blitt planert ut en stor rund gravhaug på dyrket mark vest for husene på gården. Der støtte man på et firkantet tømret rom av forkullede eller oppråtnede tømmerstokker, men ingen oldsaker var å finne. På samme felt lå det ved Loranges besøk fremdeles flere hauger igjen, foruten åtte hauger på et skråfjell sør for husene på gården.

Det meste av Gudim ble drevet fra østre Gudim 9/3 da Lorange besøkte gården, og selv om det opprinnelige tunet ennå stod, var det vel tunet på østre Gudim som var utgangspunkt for stedsanvisningene.

Da den første systematiske kulturminneregistreringen ble gjennomført i Rakkestad av R.K. Brynildsen i 1911, kunne han ikke finne igjen noen av haugene på Gudim. Det ble opplyst at haugen Lorange omtalte skulle ligge «på Gudum søndre, rett nord for den nye lensmannsgård» (Fagertun 9/33), og at det ennå skulle være 2-3 mindre hauger på gårdens grunn.

Gravhaugene nær gårdene er fysiske minner etter eldre eller jernalder, kanskje like gamle som heim-navnet selv. I motsetning til tidligere praksis, ble jernalderens gravfelt lagt i tilknytning til bebyggelsen, der hver gård hadde sitt eget gravfelt – sin egen «ættebakke» som Øystein Johansen skriver om i bygdeboka. Gravfeltet på Gudim kan ha vært i bruk gjennom århundrer. Sekundærbegravelser i samme haug var ikke uvanlig, og da kristendommen gjorde slutt på skikken var det dermed levningene etter en allerede eldgammel, skriftløs historie som lå i bakkene nedenfor tunet på Gudim.

Av andre funn ble et lite bronsestykke funnet i hagen sør for tunet på østre Gudim i 1954. Det er korsformet og har opprinnelig sannsynligvis vært et seletøysbeslag. På et tidspunkt var det blitt omgjort til et kvinnesmykke ved at det ble boret et hull og en nål festet på baksiden. Beslaget er forgylt og dekorert i såkalt insulær stil, en stil som var felles for de britiske øyer i perioden 5-800 e.kr. Stilen tar opp i seg keltiske geometriske figurer og angelsaksisk og germansk dyreornamentikk, og beslaget er da også tidligere gjerne omtalt som irsk eller keltisk. Hanne Lovise Aannestad holder på med doktorgrad om slike gjenstander og har antydet beslagets opprinnelse til Northumbria, hvor mye av den insulære kunsten ble produsert ved klostre og mobile verksteder. De fleste av gjenstandene i denne stilen som er funnet i Norge, er fra graver fra 800-tallet. Trolig er også funnet på Gudim fra en av gravhaugene på gården, fra en kvinnegrav som var blitt dratt utover på slutten av 1800-tallet og som ble dukket opp da Helen Gudim arbeidet i hagen.

Vi kan ikke vite hvordan beslaget kom til gården, om det var gårdbrukeren selv som hadde vært i viking og hatt med seg beslaget hjem som smykke til kona, eller om det var handelsvare. Hvorom det enn var hadde skandinavene for vane å gjøre om fremmede gjenstander til kvinnesmykker.

I senere år har det vært gjort forsøk på å gjenfinne gravfeltene ved flateutgravninger og søk med metalldetektor, men uten suksess. Kanskje er det ennå håp om at de dukker opp?

Litteratur

  • Anders Lund Lorange, Antikvariske efterretninger meddelte Foreningen til norske fortidsmindesmerkers bevaring. Særskilt Aftryk af Aarsberetniningen for 1868 fra Foreningen til Norske Fortidsmindesmerkers Bevaring, Kristiania 1869, s. 33.
  • A.W. Brøgger, Østfolds oldtidsminner, Oslo 1932, s, 59.
  • Øystein Johansen, Rakkestad bygdebok, bd 1, s. 176f, 182, 253.
  • Ellen Anne Pedersen m.fl., Øst for Folden. Østfolds Historie, bd 1, 2003, s. 342.
Advertisements
Categories: Uncategorized | Stikkord: | Legg igjen en kommentar

Innleggsnavigasjon

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.

%d bloggers like this: