Author Archives: havardkongsrud

Lundvold – snekring i 97 år

Ringgata og Hageveien 2013 utsnitt

Mjørudholtet fra sør. Øverst ser vi den siste inkarnasjonen av møbelfabrikken på Lundvold. Utsnitt av foto lånt fra Rakkestad lokalsamling 2013.

Øverst i Mjørudholtet, eller Ringgata som området er best kjent som i dag, ligger et industrilokale i Ringgata 8. Her har det vært ikke mindre enn tre møbelfabrikker i løpet av de 97 årene det har stått hus her. Det er «Gjulemverkstedet», senere Rakkestad og Østfold Møbelfabrikker, som har fått mest oppmerksomhet av de tre. Men den virksomheten som har vært her lengst er Lundvold snekkeri. La oss begynne med den første:

Hans Andersens møbelfabrikk 1919 – 1921

Det var i 1919 snekker Hans Andersen satte opp en møbelfabrikk på Lundvold, etter at han hadde leid rom på Lytomtsmia en tid. Fabrikken framstår nærmest som en forsiktig arvtaker til Ole Ringsbys bedrift på Skjolden som hadde brent ned samme sommer. Driften bar ikke investeringene, og allerede to år senere gikk Hans Andersen konkurs.

Gjulemverkstedet, Rakkestad Møbelfabrikk A/S fra 1921

Gjulemverkstedet Lundvold Oskar til høyre

Arbeidsstokken på Gjulemverkstedet. Oscar Gjulem til venstre. Foto: Lokalsamlingen

Oscar Gjulem kjøpte det hele i 1921 og etablerte Rakkestad Møbelfabrikk A/S, med seg selv som daglig leder. I 1924 hadde han seks medarbeidere, Nils Eklund, Magnus Lund, Nils Rasmussen, Edvard Johansen, Gustav Danielsen og Bernhard Titterud. Driften var vanskelig i de harde 20-årene, og i 1926 gikk bedriften igjen konkurs. Den drev for sparebankens risiko inntil de løste den inn i 1928. Blant annet leverte fabrikken i 1930-åra radiokassa til NRKs suksessrike Folkemottaker.

Sentrum 1950-60 a utsnitt

Her ser vi det gamle store maskinverkstedet på Lundvold i sine velmaktsdager. Foto ca 1950 Lokalsamlingen.

Ved inngangen til andre verdenskrig ble driften innskrenket. Særlig var materialmangelen påtakelig.[1] Det gikk allikevel ikke lang til før kapasiteten ble kraftig utvidet. I 1941 sikret seg ekstra fabrikklokaler på Skjolden. Ledelsen av verkstedet i Ringgata ble overlatt til sønnen Arne Gjulem. Det store maskinverkstedet her brant ned under krigen men ble gjenoppbygd. (eller skjedde brannen først sent på 1950-tallet?) Ved midten av århundret var det 65 ansatte og bedriften spesialiserte seg på polerte soveromsmøbler for det sør-østnorske markedet. Etter brannen på Skjolden i 1956 og byggingen av ny fabrikk der året etter, ble Lundvold solgt fra virksomheten i 1960.

Lytomtsmia flyfoto farge utsnitt

Storgata med Mjørudholtet og branntomta på Lundvold i bakgrunnen sent på 1950-tallet.

Lundvold snekkeri fra 1960

Sentrum med Lytomtsmia og bensin utsnitt

Lundvold snekkeri og Mjørudholtet omkring 1967. Det ser ut til at maskinhallen ennå ikke er gjenoppbygd. Foto: Lokalsamlingen.

Ole Kaaterud etablerte Lundvold Snekkeri da han kjøpte stedet i 1960. Aage Kaaterud overtok virksomheten fra faren i 1981. Senere overtok hans sønn Lars-Aage Kaaterud firmaet som leverer kontor- og butikkinteriør. Som en kuriositet kan vi nevne at Lundvold-merket står på bokhyllene på forfatterens arbeidssted på Lokalhistorisk institutt.

[1] Guro Nordby 2002, Rakkestads historie, bd 4, s. 59; Carl-Erik Larsson 2012, «Oscar Gjulem og A/S Østfold og Rakkestad Møbelfabrikker», Budstikken, s. 56-78.

Advertisements
Categories: Uncategorized | Stikkord: , , | Legg igjen en kommentar

Kartene forteller – Sentrum i 1822

unknown title

Rakkestad i 1822 med senere korrigeringer og oppdateringer i rødt. Dette kartet var grunnlaget for de trykte amtskartene fra 1820-tallet til utpå 1850-tallet. Utsnitt. Kartverket.

Vi husker militærkartet fra 1882 som jeg skrev om i denne posten, og vi ser at det ikke er så mye som har skjedd med veinettet i løpet av de 60 årene mellom de to kartene. 1822-kartet har med den nye hovedveitraseen nordover fra Bodalsbrua mot Høland via Lund, som ble lagt om på 1810-tallet. Ikke minst har det med den nye Haldenveien. De to nye traseene skapte sammen Bergenhuskrysset slik vi kjenner det i dag. Kåensveien via Flatstad  og søndre Lien er inntegnet i ettertid, og ble bygget omkring 1850, men den delen av traseen som ligger sør for Lien finnes også på eldre kart.

Kartet fra 1822 viser også gårddelingene og utskiftingene på Flatstad, Mjørud og Gudim i årene etter 1822. På Mjørud ble det gamle klyngetunet oppløst i 1824, og tunet på det som skulle bli østre eller øvre Mjørud flyttet dit det ligger i dag. Gudim ble stykket opp i 1832, og østre, vestre og søndre Gudim, samt Gudimkroken og Gudimtangen etablert som selvstendige bruk. Av kartet framgår det at tegneren har hatt store problemer med plasseringen av Gudimtangen, som tidligere hadde eksistert som husmannsplass. Delingen av Flatstad fant sted i 1853 og det søndre tunet er omtrentlig plassert. Interessant er det at en husmannsplass under gården er inntegnet helt sør mot Bergenhus og Kleven.

Vi ser at det har funnet sted flere rettinger, ikke bare i plasseringen av Gudimtangen i forhold til Liensbekken, men også tunet på Grårud . Fortiden – ikke minst den kartfestede fortiden – var ikke så statisk som vi gjerne forestiller oss.

Kilder

Categories: Uncategorized | Stikkord: , , , , | Legg igjen en kommentar

Sentrums eldste stående enebolig?

Sundby 7.012

Villa Sundby i dag. Foto: Skjermdump fra Google Streetview.

Du har kanskje lagt merke til den, villaen som ligger over veien fra Bunnpris litt for tett innved Storgata?

Huset ble satt opp i 1904 og er blant de de eldste eneboligene som ble bygget i sentrum, og sannsynligvis den eldste som ennå har sitt opprinnelige utseende intakt. Det er ellers gjerne kjøpmann Iver Andersens (1844-1928) og Maren Hansdatters (1851-1940) bolig på Bjerkelund fra 1885 – der Triangelgården står i dag – som regnes som det eldste rene bolighuset, men det var opprinnelig hovedbygningen på et lite gårdsbruk.

Sundby s. 91

Villa Sundby. Foto til nyutgivelsen av Fladstads sentrumshistorie i 2004, Rakkestad lokalsamling.

Den beskjedne villa Sundby ble reist av Johanne Bøhn (1871-1942) og Ludvig Østby (1859-1915) i 1904. Huset på halvannen etasje var reist i tre-tommers maskinlaft og kledt. Det stod i hennes navn, kanskje for å hindre det i å gå med i dragsuget om Ludvigs store gründerprosjekt skulle gå dukken. Til og med innboet og Ludvigs gangklær var overført til Johanne. Sannsynligvis var det da også hun som hadde brakt kapitalen inn i familien, enebarn som hun var av gårdbrukerne på nordre Bøen. Ludvig var fra en husmannsplass under Gjerberg. Han hadde vært gift før, med dattera fra en plass under Østby og hadde selv vært husmann der. Mens Johanne hadde med seg ei datter inn i ekteskapet, hadde Ludvig et par barn. Det ene utvandret til USA mens det andre giftet seg med en kar ved jernbanen og flyttet med ham. Selv hadde Ludvig vært både sagbruksarbeider og trelasthandlerfullmektig, handelsbetjent, lensmannsbetjent og auksjonarius.

Ludvigs store gründerprosjekt var Sundby Sag & Høvleri et dampdrevet sagbruk som strakte seg fra boligen og omtrent ned til Jet-stasjonen i sør. Sagbruket feiret sin 75-årsdag i 1975, angivelig etter at Sundby hadde satt opp det første sagbruket allerede høsten 1900, og senere anlagt høvleri på stedet. Østby averterte høvellast fra 1904. Tomta var satt sammen av to parseller som sammen utgjorde en stripe av Bjerkelund og Elverud som var blitt liggende øst for hovedveien etter at den ble lagt om i 1895.

Etter unionsoppløsningen i 1905 tok også Rakkestad del i det vi gjerne kaller den nye arbeidsdagen, en vekstperiode som strakte seg inn i mellomkrigstiden, og på sagbruket var de første årene preget av en rivende utvikling med stadig utskifting av maskineriet og nye bygninger. Opprinnelig kom drivkraften til sag og høvel fra en lokomobil. Den brannfarlige kraftkilden var plassert i et eget lokomobilhus, vernet med en steinmur mot høvleribygningen, der remmer overførte kraft til kantsag, kløvsag, kappsag og høvelmaskin. Det ble skaffet en stripe tilleggsjord fra nordre Fladstad i bakkant allerede i 1905 nytt skur og saghus med sirkelsager reist på stedet, senere også materialhus. En kraftigere Jensen & Dahl nr 1 høvelmaskin var satt inn i 1908 og i 1910 ble lokomobilen byttet ut med dampmaskin med innmurt kjele.

Ludvig trakk seg ut i 1912, og solgte bedriften til Gunder Herrefosser. Sammen med Johan Christoffersen Sæves satset Ludvig i stedet på moderne energiformer da de året etter etablerte Rakkestad elektriske sag & mølle på leid jord vest for jernbanelinja. Siden skulle Sundbysaga bli flyttet til stedet under navnet Rakkestad Sag & Høvleri, men det er en annen historie.

Etter Ludvigs død i 1915, ser det ut til at Johanne innredet en egen leilighet i andre etasje og installerte bakerovn i kjelleren, og slik livnærte seg i enkestand. Jenny (1891-1937) og urmaker Kristian Solberg (1888-1959) bodde til leie her i 1921. Dina (1885-1965) og sykkelfabrikant Iver Heier (1880-1957) leide husrom en kort tid etter at de giftet seg. Anna (1885-1958) og skomakermester Gustav Syvertsen (1885-1955) flyttet inn senere på 1920-tallet, og herfra drev de skomakerforretning på Vålerenga i Oslo i en mannsalder. Gulborg Bøhn, gift Bøhren i Oslo, arvet Sundby etter mora i 1943 og leide ut stedet til hun solgte det i 1954.

Signe (d. 1987) og Johannes «Jes» Haraldstad (1912-2000) flyttet inn på Sundby i 1954. Jes var ekspeditør, senere kasserer og bokholder i Rakkestad handelsbolag, engasjert i mannskoret Ljom og kinomaskinist. Etter at han ble enkemann, solgte han stedet i 1989 til Dagfinn Harlem, og inn flyttet Dagfinns mor, Randi Harlem, som nylig var blitt enke. Ellers ble huset brukt av sjåfører for Dagfinns firma, Harlem transport.

Se også

  • David Gundersen, Rakkestad sag & høvleri 1900-1975, Rakkestad 1975, s. 3.
  • Odd Fladstad, Et sentrum blir til, Rakkestad 1987, s. 91ff, 174, 177, 233.
Categories: Uncategorized | Stikkord: , , | Legg igjen en kommentar

Kartverket frigjør historiske kart

Hemmelig militærkart over Østfold tegnet av en løytnant Solem i 1882. Slike kart kan gi uvurderlig informasjon om gamle veifar og bosteder. Kartet viser veiene i Rakkestad slik de var før omleggingene på 1890-tallet. Kartverket.

I disse dager har Kartverket sluppet en mengde av sine digitaliserte gamle håndtegnede kart ut på nettet i høyoppløselig form.

For Rakkestad sentrum sin del er slike kart en uvurderlig kilde til den eldre historia fordi det har skjedd så store fysiske endringer i landskapet med veiomlegginger og jernbane.

Her kan vi kikke nærmere på et kart som viser veinettet slik det var da jernbanen kom. Det dreier seg om et militærkart i samme målestokk som Norgeskart-serien vi bruker i dag, 1:50 000.

Ved Rakkestad stasjon ligger meieriet alene, mens bygningen til Fladstad interessentskab er avmerket nede ved jernbanebrua over Rakkestadelva. Den ti år gamle Alleen strakte seg fra jernbaneovergangen og opp til Gudim, med en stikkvei videre til østre Gudim og Lien. Byggingen av Johs. C. Liens gate lå ennå et drøyt ti-år fram i tid. Det gikk en gårdsvei fra Lien og østre Gudim over nordre Flatstad og ned til Storgata rett vest for tunet på gården. Veien ble antakelig tatt ut av bruk i forbindelse med omleggingene på 1890-tallet, men spor etter den finnes ennå ved bygdetunet. Ellers ser vi at det gikk et tråkk fra øvre til nedre Mjørud. Den såkalte rodeveien forbi Mjørudgårdene og over Stemme bru var ennå ikke anlagt. Vi finner de to plassene under øvre og nedre Mjørud, men under Flatstad finnes verken Flatland eller Kassa (Kassa på kartet er plassen under Bergenhus ved samme navn). Vi ser også enkelt mindre unøyaktigheter på slike tegnede kart. Navnet Gudimkroken er plassert ved Sæves-Gudim i stedet for der gården er markert rett vest for jernbanelinja.

rektangelht50_15a-3_1882 - Rakkestad sentrum

Rakkestad sentrum, med gårdsbruk og husmannsplasser. Kartverket.

Categories: Uncategorized | Stikkord: , , , | 1 kommentar

Visste du at det har vært gravhauger på Gudim?

korsbeslag

Korsbeslaget på Gudim i insulær (av insulae: ‘øy’) stil. Høyre og venstre arm har geometriske ornamenter hentet fra keltisk stil, mens øvre og nedre har dyreornamenter fra angelsaksisk stil.

Det lå tidligere to større gravfelt på Gudim. Begge er fjernet, sannsynligvis i siste halvdel av 1800-tallet. Gravhaugene hadde vært ukjente for oss om det ikke hadde vært for den unge hobbyarkeologen og jusstudenten Anders Lorange (1847-88). I siste halvdel av 1860-årene turnerte han det østlige Norge. I løpet av sommeren 1868 alene rakk han å få endevendt hele 125 gravhauger i sin jakt på oldsaker og jernalderens kulturhistorie. Loranges arbeid fant sted før det kom på plass et skikkelig vern av eldre kulturminner, og samtidig som det ene gravfeltet etter det andre ble kjørt ut av gårdbrukerne som ledd i det som har blitt kalt Det store hamskiftet i jordbruket.

Lorange var innom Gudim på sin ferd, og her lot han fortelle at det sommeren 1868 var blitt planert ut en stor rund gravhaug på dyrket mark vest for husene på gården. Der støtte man på et firkantet tømret rom av forkullede eller oppråtnede tømmerstokker, men ingen oldsaker var å finne. På samme felt lå det ved Loranges besøk fremdeles flere hauger igjen, foruten åtte hauger på et skråfjell sør for husene på gården.

Det meste av Gudim ble drevet fra østre Gudim 9/3 da Lorange besøkte gården, og selv om det opprinnelige tunet ennå stod, var det vel tunet på østre Gudim som var utgangspunkt for stedsanvisningene.

Da den første systematiske kulturminneregistreringen ble gjennomført i Rakkestad av R.K. Brynildsen i 1911, kunne han ikke finne igjen noen av haugene på Gudim. Det ble opplyst at haugen Lorange omtalte skulle ligge «på Gudum søndre, rett nord for den nye lensmannsgård» (Fagertun 9/33), og at det ennå skulle være 2-3 mindre hauger på gårdens grunn.

Gravhaugene nær gårdene er fysiske minner etter eldre eller jernalder, kanskje like gamle som heim-navnet selv. I motsetning til tidligere praksis, ble jernalderens gravfelt lagt i tilknytning til bebyggelsen, der hver gård hadde sitt eget gravfelt – sin egen «ættebakke» som Øystein Johansen skriver om i bygdeboka. Gravfeltet på Gudim kan ha vært i bruk gjennom århundrer. Sekundærbegravelser i samme haug var ikke uvanlig, og da kristendommen gjorde slutt på skikken var det dermed levningene etter en allerede eldgammel, skriftløs historie som lå i bakkene nedenfor tunet på Gudim.

Av andre funn ble et lite bronsestykke funnet i hagen sør for tunet på østre Gudim i 1954. Det er korsformet og har opprinnelig sannsynligvis vært et seletøysbeslag. På et tidspunkt var det blitt omgjort til et kvinnesmykke ved at det ble boret et hull og en nål festet på baksiden. Beslaget er forgylt og dekorert i såkalt insulær stil, en stil som var felles for de britiske øyer i perioden 5-800 e.kr. Stilen tar opp i seg keltiske geometriske figurer og angelsaksisk og germansk dyreornamentikk, og beslaget er da også tidligere gjerne omtalt som irsk eller keltisk. Hanne Lovise Aannestad holder på med doktorgrad om slike gjenstander og har antydet beslagets opprinnelse til Northumbria, hvor mye av den insulære kunsten ble produsert ved klostre og mobile verksteder. De fleste av gjenstandene i denne stilen som er funnet i Norge, er fra graver fra 800-tallet. Trolig er også funnet på Gudim fra en av gravhaugene på gården, fra en kvinnegrav som var blitt dratt utover på slutten av 1800-tallet og som ble dukket opp da Helen Gudim arbeidet i hagen.

Vi kan ikke vite hvordan beslaget kom til gården, om det var gårdbrukeren selv som hadde vært i viking og hatt med seg beslaget hjem som smykke til kona, eller om det var handelsvare. Hvorom det enn var hadde skandinavene for vane å gjøre om fremmede gjenstander til kvinnesmykker.

I senere år har det vært gjort forsøk på å gjenfinne gravfeltene ved flateutgravninger og søk med metalldetektor, men uten suksess. Kanskje er det ennå håp om at de dukker opp?

Litteratur

  • Anders Lund Lorange, Antikvariske efterretninger meddelte Foreningen til norske fortidsmindesmerkers bevaring. Særskilt Aftryk af Aarsberetniningen for 1868 fra Foreningen til Norske Fortidsmindesmerkers Bevaring, Kristiania 1869, s. 33.
  • A.W. Brøgger, Østfolds oldtidsminner, Oslo 1932, s, 59.
  • Øystein Johansen, Rakkestad bygdebok, bd 1, s. 176f, 182, 253.
  • Ellen Anne Pedersen m.fl., Øst for Folden. Østfolds Historie, bd 1, 2003, s. 342.
Categories: Uncategorized | Stikkord: | Legg igjen en kommentar

Grensegang ved Kjelsrud

Kjellsrud

Forsøksvis rekonstruksjon av grensegangen ved midten av 1600-tallet.

Her om dagen dumpet et 1600-talls fragment i fanget mitt nede på underhuset. Det viste seg å ligge litt utenfor tema for første bind av garder, hus og folk i Rakkestad, men var for spennende til å la ligge. Dokumentet gjaldt en grensetvist mellom Haraldstad og Sæves, og gir en mengde informasjon om familieforhold i bygda, rydding av jord i utmarka og gamle stedsnavn. Kanskje kan det også brukes som en veibeskrivelse til den gamle grensa mellom Os og Ytterskogen.

Kort fortalt ser det ut til at eierne av Haraldstad, Tord Jaren og Eivind Haraldstad hadde stevnet eierne av Sæves med Kjelsrud for «med hus og hage, hugg og havn» å ha gjort skade på Haraldstads grunn. Etter å ha framlagt vitneprov og dokumenter møttes partene og en tolvmanns lagrette ved Kjelsrud for å gå opp rett grense fra «Odnerud» bro i øst til «Hauge kiærnet» i vest. Og det viser seg at den grensa som vel ble stadfestet da, sammenfaller godt med dagens grense.

Mens Rasmus Stemme tok med seg et følge langs det han mente var rett grense, gikk Tord Jaren og Eivind Haraldstad langs en litt mer nordlig trasé fra Ønnerudbroa, som mest sannsynlig lå omtrent der Kjelsrudbekken krysset grensa til Kjelsrud sørfra. Derfra gikk følget omtrent vest-nordvest, først langs åskanten og siden etter kompasset opp til en stor knatt, hvor det lå en steinrøys «sammenkastet Vdj gamle dage» som lignet en delerøys. Rett vest for knatten lå en dal som «nu kaldis Meredaalen» og omtrent i øst ligger en moselyng. Så langt passer knatten godt med høyden rett øst for Merradalen.

Derfra hadde de krysset tvers over østre [søndre?] ende av Merradalen og opp etter en ås hvor de fant en annen stein eller røys. Her snudde de omtrent mot sør-sørvest og passerte nok en røys, og enda en før de kom til «Hauge kiendet» (Grytelandstjernet). Ved tjernet var det et skar ved foten av et høyt berg, kalt «Agneschorde» (Agneskaret), og i skaret var en meget stor gran hvor det var hugget inn et kors. Fra grana gikk de i sør opp til toppen av berget, hvor det lå en liten røys rett øst for tjernet.

Kjelsrud fol 2a Kjelsrud fol 2b Kjelsrud fol 11a Kjelsrud fol 11b Kjelsrud fol 12a Kjelsrud fol12b

Categories: Uncategorized | Stikkord: , , , | Legg igjen en kommentar

Sørli trævarefabrik (1901 – 1920)

snekkerverksted

Snekkerverksted ca 1920. Maskineriet på Sørli var drevet omtrent som her, via akslinger og remmer. Lengst til høyre står en båndsag.

Sørli trævarefabrik er en møbelfabrikk etablert av Johannes Andersen Fosser (1857 – 1925). Virksomheten startet i 1901 og ble lagt ned etter en brann i 1920.

Husmanssønnen Johannes Andersen finnes senest fra 1891 som leietaker på Lillefosser, der han drev med snekkerarbeid. I nedgangstiden kort etter Kristianiakrakket sikret han seg i 1901 forretningsgården Vold ved Rakkestad stasjon og reiste en fabrikkbygning i to etasjer sør på eiendommen, der Myhrvoldgården ble reist senere. En fem hesters petroleumsmotor ga drivkraft til avretter, sirkelsag, høvel, fres og bor. De neste årene kom det flere maskiner til. Båndsag og molding er nevnt fra 1907, og i 1912 ble driften elektrifisert med en seks hesters el-motor. Kort etter ble den brannfarlige virksomheten flyttet noen titalls meter sørover, i sikker avstand fra husklyngen rundt stasjonen. I denne forbindelse ble navnet endret fra Sørli Snedkerverksted til Sørli trævarefabrik, senere Sørli møbelfabrik.

I likhet med de øvrige møbelfabrikkene i Østfold forsynte bedriften trolig møbelforretninger i Kristiania og Østfold-byene.

Møbelindustrien var ved inngangen til 1900-tallet preget av håndverksmessig produksjon med lave investeringskrav. I 1901 ble Johannes’ nybygde fabrikkbygning med maskineri taksert til kun 5200 kr, drøye en tredjedel av taksten på den samlede bygningsmassen på 14 300 kr. Forretningsgården alene var verdsatt til 9000 kr, en god del mer enn de 7500 kr han hadde gitt for det hele. Om vi skal dømme etter pantegjelden, var gjeldsnivået lavt. Ved kjøpet i 1901 overtok Johannes en privat heftelse til gårdbruker og forretningsmann O.G. Finnestad på 6000 kr, overført til Rakkestad Sparebank i to omganger i 1904 og 1907. Ved flyttingen av virksomheten ble midler bundet opp i forretningsgården realisert, og fabrikken med fast inventar verdsatt til 7260 kr i 1913, med tinglyste heftelser på 3000 kr. Som så vanlig ellers i Østfold ble driftsutvidelser foretatt gjennom reinvestering av overskudd snarere enn gjennom låneopptak. Først ved bygging av et våningshus på eiendommen i 1916 tok Johannes opp et ekstra lån på 5000 kr fra Rakkestad sparebank.

60 år gammel solgte Johannes virksomheten i 1917 til snekker Oscar Gjulem (1895 – 1975) og Halvard Olsen Hyllestad (1894 – 1961), og med de unge eierne entret bedriften Første verdenskrigs jobbetid. Kjøpet ble fullfinansiert med låneopptak hos sparebanken på 11 000 kr, etterfulgt av hyppige eierskifter og en kraftig til dels lånenfinansiert ekspansjon.

Vi vet ikke hvor mange ansatte det var på fabrikken, men senest i 1913 var det installert tre høvelbenker. Ved salget i 1917 var det seks høvelbenker, utvidet til elleve året etter og 18 i 1919. Bygningsmassen og fast maskineri var taksert til 26 700 kr sommeren 1917, økt til 46 520 kr i 1918, 59 070 kr sommeren 1919 og 80 570 høsten samme år. Forretningsbanken Småenene Aktiebank gikk inn på långiversiden med 24 000 kr kr i 1918. Samme år gikk Landmandsbanken i Sarpsborg inn med 5000 kr og lån hos Rakkestad Sparebank ble utvidet med 15 000 kr. Handelsbetjent Sigurd Mundahl (1890 – 1918) hadde overtatt virksomheten for 41 000 kr i 1918, og med det for øye framstår belåningsgraden som svært høy. Mundahl døde under Spanskesyken allerede høsten 1918, og bedriften ble overtatt av lærer Mons Henden.

Henden fortsatte først ekspansjonen, men hadde startet omstilling til annen virksomhet da stedet brant ned 14. oktober 1920. Fabrikken ble ikke gjenreist. Også uten brannen framstår det som lite sannsynlig at virksomheten ville ha fortsatt. Til det framstår belåningsgraden som alt for høy idet bedriften var i ferd med å gå inn i den første av mellomkrigstidas økonomiske kriser.

(artikkelen er også publisert på www.lokalhistoriewiki.no)

Categories: Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Livet på undersiden – seksualmoral og fattigdom for et par århundrer siden

Christiania tukthus, åpnet i 1741. Foto Olaf Martin Peder Væring ca. 1910.

Hans Bjørnsen (1772 – 1830) stikker seg ut i kildene før 1800. Før han giftet seg i 1797, hadde han rukket å få fem barn med tre ulike kvinner. Han fikk ytterligere sju barn i løpet av to ekteskap. En skulle tro at han ble hele bygdas forfar, men slik gikk det ikke. Hans liv viser en av de virkelig store samfunnsutjevnende kreftene i arbeid – etter beinhard malthusiansk logikk døde det ene barnet etter det andre før det nådde voksen alder.

Hans var nest yngst av seks barn på husmannsplassen Femmen under Gjulem. Først tjue år gammel stod han til konfirmasjon, kristendomskunnskapen forsømt. Allerede 18 år gammel hadde Hans satt barn på den tolv år eldre tjenestejenta Jøran Andersdatter (1760 – 1818) på en plass under nabogården Kåen. Tre barn fikk de to før han giftet seg på annen kant. Bare ett levde opp, og var hos Jøran i husrommet hun senere fikk på Gudim. Jøran fikk noen år senere, 39 år gammel, et barn med den 18 år gamle odelsgutten på Strekerud. Barnet ble først tatt inn av en husmannsfamilie på Strekerud, og kom senere i oppfostring rundt om i bygda. Jøran levde av å tigge og det hun kunne lage med hendene. Uten andre virkemidler var kroppen hennes eneste redskap – hun levde og døde på bygdas nåde.

Hans var knapt 20 år da han fikk et dødfødt barn med tjenestejenta Anne Eliasdatter (1765 – etter 1824) på plassen Gordalen under Sæves. Det var ikke den første unggutten Inger hadde fått barn med, og et par år senere giftet hun seg i 1794 med 21 år gamle Jens Kristensen (1773 – ca 1820) som lå an til å overta Korumplass. Her ser vi ei jente i omtrent samme situasjon som Jøran bruke de samme virkemidlene, men med mer hell.

For Hans Bjørnsen fikk affæren en bismak. Sist det hadde blitt barn hadde han rømt sognet og oppholdt seg en tid i Skiptvedt. Denne gangen ble han dømt og sendt til Christiania tukthus. Til tross for den enorme dødeligheten ved tukthuset returnerte Hans etter et par år, innrullert i det nasjonale infanterikompaniet til kaptein Sommerschild på Sjøtorp. Militærmakten hadde et konstant nærvær i byga i den gjennommilitariserte Oldenburgerstaten.

3 SommerschildVel tilbake fikk soldaten i 1796 to barn, ett med nevnte Jøran og ett med fjorten år eldre Berte Johannesdatter (1758 – 1809). Også Berte hadde fått et barn med en ung jeger noen år tidligere. Jegeren hadde samtidig fått barn med ei tjenestejente på Gjulem og giftet seg med henne et par uker før Berte nedkom.

I 1797 giftet Hans og Berte seg med kompaniets tillatelse. Hans bodde hos foreldrene på Femmen under Gjulem mens Berte bodde på søndre Lien. Året etter var de på Kåterudplass, før de i 1800 finnes på Haugerplass og i 1801 på en plass med jord under Kåen. De bodde til leie på Hauger i 1805, og i 1809 døde Berte på Flatstadplass. Barna ble satt bort, Hans giftet seg på nytt med Ingeborg Olsdatter og flyttingen fortsatte. De var på Dal i 1810, Holøsplass i 1812 og i 1816 hadde de endelig slått seg til ro på en husmannsplass under Stemme.

Det er nærmest ugjørlig å fastslå hva slags livsforventninger Hans og kvinnene i hans liv hadde. Det skjedde en fundamental endring i arbeidsfolkenes livsutsikter etter hvert som Napoleonskrigene skred fram med økonomisk depresjon i kjølvannet. Det blir for enkelt å framstille dette kun som et samfunn i moralsk oppløsning, der unge menn med plass i sikte utnyttet kvinner desperate etter å komme seg vekk fra underlegne stillinger som tjenestejenter eller seksuelt erfarne kvinner utnyttet uerfarne unge menn. Det vi skimter her er et spill med både kvinner og menn som spillere, og med sine egne kropper som innsats.

Spillet hadde endret seg siden begynnelsen av 1700-tallet, da usikre framtidsutsikter i større grad gjorde at unge lot være å etablere seg i det hele tatt. I stedet hadde de blitt gående i tjeneste hos søsken eller andre.

Nå var en ny sosial klasse etablert, og med den fulgte sosiale normer som stod stikk i strid med den etablerte bondestanden. Unge vordende par tok sjansen på å få barn og stille bondesamfunnet overfor presset om å la dem få etablere seg basert på sine evner alene, eller ellers ligge samfunnet til byrde. Det er sosiale normer som ligner mer på våre egne enn det bondesamfunnet vi føler tilknytning til, men koblet til en desperasjon som er oss fullstendig fremmed.

Categories: Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Vaterland – en forstadsbebyggelse?

VaterlandVaterland ligger sør for den opprinnelige stasjonsbyen, avgrenset av Storgata i øst og Rakkestadelva i vest. Utbredelsen er usikker, men kan vel sies å strekke seg fra Brogata i nord til og med Stortorget i sør. Navnet er sannsynligvis hentet fra Vaterland i Fredrikstad og Oslo og kan kobles til stedets eldste bebyggelse.

Det var på 1880-tallet de første stuene ble satt opp i søndre Flatstads utmark ned mot Rakkestadelva. Før 1890 var det fradelt tomter til fire stuer langs det som i dag kalles Elvegata, hvor det bodde arbeidere og håndverkere. Siden varte det helt til begynnelsen av 1910-tallet før tettstedet ved stasjonen spredte seg helt ned hit. I første halvdel av 1920-tallet ble så området videre utbygd og avrundet i sør av Otto Lundkvists gartneri.

Navnet festet seg antakelig allerede i tiden før 1910, da stedet ennå hadde preg av å være en forstadsbebyggelse i miniatyr. Det gikk antakelig heller ikke rakstingene hus forbi at stuene her var en tanke mindre enn forretningsbyggene oppe ved stasjonen.

 
For kilder, kikk på Pantebøker, Rakkestad sorenskriveri
Categories: Uncategorized | Stikkord: , | Legg igjen en kommentar

En gammel takst fra Mjørudmølla

Branntakstprotokollen

På Statsarkivet i Oslo ligger det en tykk, loslitt protokoll over lensmannens branntakster for Rakkestad. Den lå opprinnelig i lensmannsarkivet, men ble for en del år siden plukket ut derfra og lagt i arkivet til Norges brannkasses. I protokollen finner vi beskrivelser, ofte detaljerte, av næringsbygg i Rakkestad mellom 1846 og 1909 og deres inventar. Også husene på ett og annet gårdsbruk er tatt med.[1]

1873

Vi kan trekke ut et eksempel fra Mjørud som viser hvordan den gamle mølla der i 1873-74 omdannes fra en mer eller mindre tradisjonell bygdemølle til en moderne industribedrift. Det var Anne Johanne Olsdatter (1853-1939) og Johan Anton Kristensen (1848-1910) som tok ut branntakst på møllebruket i forbindelse med at de overtok Mjørud fra hennes bror i 1873.

folio 121b

folio 121b

Mølla var oppført i én etasje med røst i retning øst-vest og var 7,5 m lang og 9,1 m bred, 4,0 m høy til takskjegget og derfra 3,0 m til mønet. Bygningen var reist i bindingsverk, kledt med bord utvendig og hadde fem vinduer og en enkelt og en dobbelt dør. Taket var for en del tekt med tegl og ellers med bord. Det hele balanserte på en 2,8 m høy grunnmur i vest mot elva og seks røyser på 2,8 til 1,1 m i øst. En tømmerbro gjorde bygningen landfast og fra første etasje gikk en trapp opp til røstetasjen, hvor en heiseanordning lettet møllerens arbeid.

I nordenden av møllehuset var et tilbygg med tørkehus under bygging. Det var i bindingsverk på 6,9 x 4,2 m og 2,2 m til takskjegget med skråtak, kledt og tekt med bord. Selve tørkeplassen var en tørkeplate på gråsteinsmur med en mursteinspipe over som strakte seg 0,3 m over taket og forlenget med et 0,9 m høyt jernrør. Det hele ble taksert til 1010 spd.

folio 122

folio 122

I tillegg til to sammalskverner, taksert til 120 og 130 spd, fantes en siktekvern taksert til 160 spd. Alt ble drevet av tre kvernkaller. Så langt er det lite annet enn siktekverna som peker seg ut.

1874

Året etter viser en ny takst at mye arbeid var lagt ned og nye maskiner kjøpt inn. Økt krafttilgang ble sikret ved at de tre kvernkallene ble supplert med et stort og et lite vannhjul, med diametre på henholdsvis 3,1 og 1,8 m. Der kvernkallene stod i direkte forbindelse med sine kverner, ble kraften fra vannhjulene overført fra gravhjul til loddrette jernstag via vinkelgir. [2] Fem vannrenner forsynte de fem kraftkildene, og fremdeles var det én maskin til hver kraftkilde. Maskinene var tre sammalskverner (to fra Trondheim og én fra England) til henholdsvis 150, 160 og 180 spd og to siktekverner (én fra Trondheim og en fra Frankrike) til henholdsvis 190 og 300 spd. Antakelig var de norske maskinene de samme som ble nevnt året før, mens de fra England og Frankrike var nyinnkjøpte.

Kraftoverføring fra vannhjul. 1. vannhjul, 2. aksel, 3. gravhjul, 4. krondrev, 5 kvern (gjengitt uten tillatelse fra Dansk Mølle Forum)

Nå var det blitt innredet møllerstue med jernovn i mølla. I tørkerommet holdt en murer på med å mure opp et ekstra tørkested med mursteinspipe og jernrør over taket. Bordtaket skulle byttes med teglstein. Den samlede taksten var mer enn doblet til 2550 spd. Det samme gjaldt sannsynligvis møllas kapasitet.

Epilog

10 år senere ble mølla tatt ned og gjenreist, dobbelt så stor. Den brant i 1898, og alt maskineriet gikk tapt. Takket være brannforsikringen var det imidlertid mulig å sette opp nytt. I 1908 brant mølla på nytt. Møllene var utsatt for brann, neddynget som de var av lett antennelig melstøv og gnister fra kvernende stein. Mølla ble igjen gjenreist, men tiden var løpt fra vassdrevne bygdemøller, og en ny elektrisk mølle ble reist ved Rakkestad stasjon.

Se også Kaaen sag og mølle på historielagets hjemmesider.


[1] SAO/A-11366 1846-1959, F Branntakster, Fa Branntakstprotokoller 1, 1846-1959, L0001 Branntakstprotokoll, 9.2.1946-27.7.1909

[2] Sigurd Grieg, «Kvernkall og mølle», i Volund, Teknisk museums årbok 1960, s. 9-45; Gulbrand Gulbrandsen, G. (1969) «Kornmaling gjennom tiderne», i Volund, Teknisk museums årbok 1969, s. 9-156. Se også http://millstone.no

Categories: Uncategorized | Stikkord: , , | Legg igjen en kommentar

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.