Lundvold – snekring i 97 år

Mjørudholtet fra sør. Øverst ser vi den siste inkarnasjonen av møbelfabrikken på Lundvold. Utsnitt av foto lånt fra Rakkestad lokalsamling 2013.

Øverst i Mjørudholtet, eller Ringgata som området er best kjent som i dag, ligger et industrilokale i Ringgata 8. Her har det vært ikke mindre enn tre møbelfabrikker i løpet av de 97 årene det har stått hus her. Det er «Gjulemverkstedet», senere Rakkestad og Østfold Møbelfabrikker, som har fått mest oppmerksomhet av de tre. Men den virksomheten som har vært her lengst er Lundvold snekkeri. La oss begynne med den første:

Hans Andersens møbelfabrikk 1919 – 1921

Det var i 1919 snekker Hans Andersen satte opp en møbelfabrikk på Lundvold, etter at han hadde leid rom på Lytomtsmia en tid. Fabrikken framstår nærmest som en forsiktig arvtaker til Ole Ringsbys bedrift på Skjolden som hadde brent ned samme sommer. Driften bar ikke investeringene, og allerede to år senere gikk Hans Andersen konkurs.

Gjulemverkstedet, Rakkestad Møbelfabrikk A/S fra 1921

Arbeidsstokken på Gjulemverkstedet. Oscar Gjulem til venstre. Foto: Lokalsamlingen

Oscar Gjulem kjøpte det hele i 1921 og etablerte Rakkestad Møbelfabrikk A/S, med seg selv som daglig leder. I 1924 hadde han seks medarbeidere, Nils Eklund, Magnus Lund, Nils Rasmussen, Edvard Johansen, Gustav Danielsen og Bernhard Titterud. Driften var vanskelig i de harde 20-årene, og i 1926 gikk bedriften igjen konkurs. Den drev for sparebankens risiko inntil de løste den inn i 1928. Blant annet leverte fabrikken i 1930-åra radiokassa til NRKs suksessrike Folkemottaker.

Her ser vi det gamle store maskinverkstedet på Lundvold i sine velmaktsdager. Foto ca 1950 Lokalsamlingen.

Ved inngangen til andre verdenskrig ble driften innskrenket. Særlig var materialmangelen påtakelig.[1] Det gikk allikevel ikke lang til før kapasiteten ble kraftig utvidet. I 1941 sikret seg ekstra fabrikklokaler på Skjolden. Ledelsen av verkstedet i Ringgata ble overlatt til sønnen Arne Gjulem. Det store maskinverkstedet her brant ned under krigen men ble gjenoppbygd. (eller skjedde brannen først sent på 1950-tallet?) Ved midten av århundret var det 65 ansatte og bedriften spesialiserte seg på polerte soveromsmøbler for det sør-østnorske markedet. Etter brannen på Skjolden i 1956 og byggingen av ny fabrikk der året etter, ble Lundvold solgt fra virksomheten i 1960.

Storgata med Mjørudholtet og branntomta på Lundvold i bakgrunnen sent på 1950-tallet.

Lundvold snekkeri fra 1960

Lundvold snekkeri og Mjørudholtet omkring 1967. Det ser ut til at maskinhallen ennå ikke er gjenoppbygd. Foto: Lokalsamlingen.

Ole Kaaterud etablerte Lundvold Snekkeri da han kjøpte stedet i 1960. Aage Kaaterud overtok virksomheten fra faren i 1981. Senere overtok hans sønn Lars-Aage Kaaterud firmaet som leverer kontor- og butikkinteriør. Som en kuriositet kan vi nevne at Lundvold-merket står på bokhyllene på forfatterens arbeidssted på Lokalhistorisk institutt.

[1] Guro Nordby 2002, Rakkestads historie, bd 4, s. 59; Carl-Erik Larsson 2012, «Oscar Gjulem og A/S Østfold og Rakkestad Møbelfabrikker», Budstikken, s. 56-78.

Kartene forteller – Sentrum i 1822

Rakkestad i 1822 med senere korrigeringer og oppdateringer i rødt. Dette kartet var grunnlaget for de trykte amtskartene fra 1820-tallet til utpå 1850-tallet. Utsnitt. Kartverket.

Vi husker militærkartet fra 1882 som jeg skrev om i denne posten, og vi ser at det ikke er så mye som har skjedd med veinettet i løpet av de 60 årene mellom de to kartene. 1822-kartet har med den nye hovedveitraseen nordover fra Bodalsbrua mot Høland via Lund, som ble lagt om på 1810-tallet. Ikke minst har det med den nye Haldenveien. De to nye traseene skapte sammen Bergenhuskrysset slik vi kjenner det i dag. Kåensveien via Flatstad  og søndre Lien er inntegnet i ettertid, og ble bygget omkring 1850, men den delen av traseen som ligger sør for Lien finnes også på eldre kart.

Kartet fra 1822 viser også gårddelingene og utskiftingene på Flatstad, Mjørud og Gudim i årene etter 1822. På Mjørud ble det gamle klyngetunet oppløst i 1824, og tunet på det som skulle bli østre eller øvre Mjørud flyttet dit det ligger i dag. Gudim ble stykket opp i 1832, og østre, vestre og søndre Gudim, samt Gudimkroken og Gudimtangen etablert som selvstendige bruk. Av kartet framgår det at tegneren har hatt store problemer med plasseringen av Gudimtangen, som tidligere hadde eksistert som husmannsplass. Delingen av Flatstad fant sted i 1853 og det søndre tunet er omtrentlig plassert. Interessant er det at en husmannsplass under gården er inntegnet helt sør mot Bergenhus og Kleven.

Vi ser at det har funnet sted flere rettinger, ikke bare i plasseringen av Gudimtangen i forhold til Liensbekken, men også tunet på Grårud . Fortiden – ikke minst den kartfestede fortiden – var ikke så statisk som vi gjerne forestiller oss.

Kilder

• Kartverkets historiske kart.

Kartverket frigjør historiske kart

Hemmelig militærkart over Østfold tegnet av en løytnant Solem i 1882. Slike kart kan gi uvurderlig informasjon om gamle veifar og bosteder. Kartet viser veiene i Rakkestad slik de var før omleggingene på 1890-tallet. Kartverket.

I disse dager har Kartverket sluppet en mengde av sine digitaliserte gamle håndtegnede kart ut på nettet i høyoppløselig form.

For Rakkestad sentrum sin del er slike kart en uvurderlig kilde til den eldre historia fordi det har skjedd så store fysiske endringer i landskapet med veiomlegginger og jernbane.

Her kan vi kikke nærmere på et kart som viser veinettet slik det var da jernbanen kom. Det dreier seg om et militærkart i samme målestokk som Norgeskart-serien vi bruker i dag, 1:50 000.

Ved Rakkestad stasjon ligger meieriet alene, mens bygningen til Fladstad interessentskab er avmerket nede ved jernbanebrua over Rakkestadelva. Den ti år gamle Alleen strakte seg fra jernbaneovergangen og opp til Gudim, med en stikkvei videre til østre Gudim og Lien. Byggingen av Johs. C. Liens gate lå ennå et drøyt ti-år fram i tid. Det gikk en gårdsvei fra Lien og østre Gudim over nordre Flatstad og ned til Storgata rett vest for tunet på gården. Veien ble antakelig tatt ut av bruk i forbindelse med omleggingene på 1890-tallet, men spor etter den finnes ennå ved bygdetunet. Ellers ser vi at det gikk et tråkk fra øvre til nedre Mjørud. Den såkalte rodeveien forbi Mjørudgårdene og over Stemme bru var ennå ikke anlagt. Vi finner de to plassene under øvre og nedre Mjørud, men under Flatstad finnes verken Flatland eller Kassa (Kassa på kartet er plassen under Bergenhus ved samme navn). Vi ser også enkelt mindre unøyaktigheter på slike tegnede kart. Navnet Gudimkroken er plassert ved Sæves-Gudim i stedet for der gården er markert rett vest for jernbanelinja.

Rakkestad sentrum, med gårdsbruk og husmannsplasser. Kartverket.

En gammel takst fra Mjørudmølla

Branntakstprotokollen

På Statsarkivet i Oslo ligger det en tykk, loslitt protokoll over lensmannens branntakster for Rakkestad. Den lå opprinnelig i lensmannsarkivet, men ble for en del år siden plukket ut derfra og lagt i arkivet til Norges brannkasses. I protokollen finner vi beskrivelser, ofte detaljerte, av næringsbygg i Rakkestad mellom 1846 og 1909 og deres inventar. Også husene på ett og annet gårdsbruk er tatt med.[1]

1873

Vi kan trekke ut et eksempel fra Mjørud som viser hvordan den gamle mølla der i 1873-74 omdannes fra en mer eller mindre tradisjonell bygdemølle til en moderne industribedrift. Det var Anne Johanne Olsdatter (1853-1939) og Johan Anton Kristensen (1848-1910) som tok ut branntakst på møllebruket i forbindelse med at de overtok Mjørud fra hennes bror i 1873.

folio 121b

Mølla var oppført i én etasje med røst i retning øst-vest og var 7,5 m lang og 9,1 m bred, 4,0 m høy til takskjegget og derfra 3,0 m til mønet. Bygningen var reist i bindingsverk, kledt med bord utvendig og hadde fem vinduer og en enkelt og en dobbelt dør. Taket var for en del tekt med tegl og ellers med bord. Det hele balanserte på en 2,8 m høy grunnmur i vest mot elva og seks røyser på 2,8 til 1,1 m i øst. En tømmerbro gjorde bygningen landfast og fra første etasje gikk en trapp opp til røstetasjen, hvor en heiseanordning lettet møllerens arbeid.

I nordenden av møllehuset var et tilbygg med tørkehus under bygging. Det var i bindingsverk på 6,9 x 4,2 m og 2,2 m til takskjegget med skråtak, kledt og tekt med bord. Selve tørkeplassen var en tørkeplate på gråsteinsmur med en mursteinspipe over som strakte seg 0,3 m over taket og forlenget med et 0,9 m høyt jernrør. Det hele ble taksert til 1010 spd.

folio 122

I tillegg til to sammalskverner, taksert til 120 og 130 spd, fantes en siktekvern taksert til 160 spd. Alt ble drevet av tre kvernkaller. Så langt er det lite annet enn siktekverna som peker seg ut.

1874

Året etter viser en ny takst at mye arbeid var lagt ned og nye maskiner kjøpt inn. Økt krafttilgang ble sikret ved at de tre kvernkallene ble supplert med et stort og et lite vannhjul, med diametre på henholdsvis 3,1 og 1,8 m. Der kvernkallene stod i direkte forbindelse med sine kverner, ble kraften fra vannhjulene overført fra gravhjul til loddrette jernstag via vinkelgir. [2] Fem vannrenner forsynte de fem kraftkildene, og fremdeles var det én maskin til hver kraftkilde. Maskinene var tre sammalskverner (to fra Trondheim og én fra England) til henholdsvis 150, 160 og 180 spd og to siktekverner (én fra Trondheim og en fra Frankrike) til henholdsvis 190 og 300 spd. Antakelig var de norske maskinene de samme som ble nevnt året før, mens de fra England og Frankrike var nyinnkjøpte.

Kraftoverføring fra vannhjul. 1. vannhjul, 2. aksel, 3. gravhjul, 4. krondrev, 5 kvern (gjengitt uten tillatelse fra Dansk Mølle Forum)

Nå var det blitt innredet møllerstue med jernovn i mølla. I tørkerommet holdt en murer på med å mure opp et ekstra tørkested med mursteinspipe og jernrør over taket. Bordtaket skulle byttes med teglstein. Den samlede taksten var mer enn doblet til 2550 spd. Det samme gjaldt sannsynligvis møllas kapasitet.

Epilog

10 år senere ble mølla tatt ned og gjenreist, dobbelt så stor. Den brant i 1898, og alt maskineriet gikk tapt. Takket være brannforsikringen var det imidlertid mulig å sette opp nytt. I 1908 brant mølla på nytt. Møllene var utsatt for brann, neddynget som de var av lett antennelig melstøv og gnister fra kvernende stein. Mølla ble igjen gjenreist, men tiden var løpt fra vassdrevne bygdemøller, og en ny elektrisk mølle ble reist ved Rakkestad stasjon.

Se også Kaaen sag og mølle på historielagets hjemmesider.

---

[1] SAO/A-11366 1846-1959, F Branntakster, Fa Branntakstprotokoller 1, 1846-1959, L0001 Branntakstprotokoll, 9.2.1946-27.7.1909

[2] Sigurd Grieg, «Kvernkall og mølle», i Volund, Teknisk museums årbok 1960, s. 9-45; Gulbrand Gulbrandsen, G. (1969) «Kornmaling gjennom tiderne», i Volund, Teknisk museums årbok 1969, s. 9-156. Se også http://millstone.no